Opprinnelig var runer et alfabet skapt ved begynnelsen av vår tidsregning. I Skandinavia var runer lengst i bruk, med tallrike funn fra vikingtiden og middelalderen. I Skandinavia var runer i kontinuerlig bruk fra omtrent andre århundre etter vår tidsregning til utover senmiddelalderen. Betydningen av ordet «rune» er usikker. Det kan ha sammenheng med gammelgermanske ord som betydde «hemmelig viten, mysterium» eller «rådslagning, (sam)tale».
Skrifttegn gir oss en synlig framstilling av språk. De grafiske merkene som hører til et skriftsystem, gjengir språklige uttrykk. Det kan vokse fram omdannelser som gir tegnene en annen betydning og verdi, uavhengig av språklige funksjoner. Gjennom avvikende framstilling og fortolkning kan historiske tegn bli til symbolske merker som står for noe helt annet enn de tradisjonelt representerte.
I runenes historie har ulike forestillinger over tid bidratt til forvirring rundt tegnenes betydning og funksjon. Mystiske, magiske og okkulte tilnærminger har vært en sentral trend. Synet på runer som magiske symboler er utbredt, til tross for forskernes arbeid med å formidle fagkunnskaper om runer som alfabetisk skrift. Et øyeblikk som har bidratt til det magiske synet, er den omdiskuterte betydningen til ordet rune som mange har forbundet med noe hemmelig og mystisk. Et annet øyeblikk har å gjøre med runenes navn. I gammel engelske, kontinentale og senere nordiske håndskrifter finnes dikt eller lister med runenavn som viser at hver rune hadde egen benevnelse. Tidlige belegg går tilbake til 800-tallet. Diktene ramser opp alle runene og gir poetiske forklaringer til navnene. I innskrifter finner vi også vitnesbyrd om kunnskaper som runekyndige folk hadde om bruken av runenavn. Navnene gjorde det lettere å lære og huske runene.