Dyneja Voluspå

Voluspå (også skrevet Våluspå) betyr «volva sin spådom». Ei volve er ei spåkvinne.

I Voluspå forteller volva først om fortiden, om hvordan verden ble skapt, og hvordan ondskapen ødela den første gullalderen. Deretter spår hun om en mørk fremtid, der verden skal gå under på dramatisk vis, før den til slutt våkner til liv igjen.

Det er Odin som ber volva om å fortelle. Volva forteller og snakker om så langt tilbake hun kan huske, om jotnene som oppdro henne, og de ni verdene under Yggdrasil.

Volva dukker opp i diktet med fraser som «hun husker», «hun vet» og «hun ser». Hun bruker sjelden førsteperson. I mange av strofene retter hun seg til Odin og / eller tilhørerne og spør: Vituð ér enn, eða hvat? – «Veit Dere nok nå, eller hva?»

Ut i diktet kommer Odin til henne mens hun sitter alene ute. Han ønsker å vite mer, og hun snakker om hva Odin gjorde ved Mimes brønn. På slutten av diktet avsluttes fortellingen brått med en enkel og illevarslene setning: Nú mun hon søkkvask – «Nå synker hun».

Spådommer om fortida Volva begynner med å fortelle hvordan verden ble til i det tomme Ginnungagapet. Solen og månen finner sine plasser, gresset begynner å vokse, og gudene setter tid i gang. Hun beskriver en harmonisk gullalder der gudene spiller med gullbrikker i gresset. Men ondskap og konflikt bryter ut i verden når tre jotunkvinner møter gudene. Dvergene kommer til, og deretter de første menneskene, Ask og Embla. Den første striden bryter ut, og tragiske hendelser, som drapet på Balder, fører til enda større ufred og ønsket om hevn.

Spådommer om framtida – Ragnarok og en ny verden.

Visjonene om framtida og den siste tidene starter med drapet på Balder, som sett i gang hendingene mot Ragnarok. Dette er ei tid der moral og samhold bryt sammen, og verden vil gå under i en brutal kamp mellom det gode og det vonde. Når menneskenes verden har gått under, vil jorden skjelve så verdenstreet Yggdrasil rister, og alle bånd brytes. Loke og Fenrisulven kommer løs fra sine lenker, Midgardsormen kryper opp fra havet, og skipet Naglfar løsner fra fortøyningene, så det kan frakte jotnene med Loke i spissen til slagplassen. Loke viser sin sanne natur som æsenes fiende og står ved styre åren.